Et år av en
annen verden

Meny
Følg oss på Snapchat Følg oss på Instragram Følg oss på Facebook

Pinlige tilstander

Verdens lykkeligste land kan også ha et og annet å lære fra land nummer 163 på listen. Generalsekretær i Strømmestiftelsen Kristine S. Sødal skrev dette opprinnelig til Dagbladet etter en tur hun hadde til Uganda. Vi synes det er verdt å dele.

Jeg satt meg på flyet forrige mandag for å besøke våre prosjekter i Uganda. Jeg forlot en valgkamp der vi diskuterte «svenske tilstander» i flyktningpolitikken, og de fleste partier er enige om at 8000 kvoteflyktninger fra Syria er passe. Over en periode på tre år. Når jeg er blant verdens fattigste er det umulig å ikke bli slått av hvor ulike verdener vi lever i. Ett møte gjorde særlig inntrykk denne gangen. Jeg var i distriktet Vest-Nilen og besøkte en samarbeidspartner, som gjør viktig arbeid med utdanning og jobbskaping. Lederen for organisasjonen ønsket imidlertid å starte prosjekter for noen vi i dag ikke hjelper – flyktningene fra det borgerkrigsrammede nabolandet Sør-Sudan.

–Hvor mange ugandere bor i dette området, spurte jeg.
–Omkring to millioner, fikk jeg vite.
–Og hvor mange flyktninger er det så i tillegg?
–Det nærmer seg nok en million.
Jeg var overrasket over svaret, og lurte på hva lokalbefolkningen synes om at det kommer så mange flyktninger hit? For første gang i samtalen ser jeg en usikkerhet i blikket hans. Hva er det denne hvite generalsekretæren egentlig mener? Hva vet hun om Sør-Sudan? Han tenker litt, retter blikket forståelsesfullt mot meg igjen og forklarer sakte:
–Det er jo krig i Sør-Sudan. Mennesker blir drept. Her er det trygt. Derfor kommer de hit.
Så enkelt. Ingen innvandringsregnskap. Ingen gjennomgang av kriminalitetsstatistikker for flyktninger kontra fastboende. De har et problem – det er krig og mennesker blir drept. Flukt over grensen er løsningen. Da de spør meg om flyktninger i Norge er det mitt blikk som flakker. Norge er nummer en på FNs liste for utvikling, Uganda nummer 163. Men akkurat nå er det ikke lett å komme fra «verdens lykkeligste land» og fortelle om norske tilstander i flyktningpolitikken. Samtalen følger meg fortsatt når jeg spiser middag alene på hotellet. Det feires bursdag på langbordet ved siden av. Plutselig banker noen meg på ryggen. Vil jeg ha et stykke kake? Man deler bursdagskaken med alle tilstedeværende på fødselsdagsselskap i Uganda. Det er definitivt ikke bare størrelsen på kaken som avgjør hvor mange stykker den kan deles i.

På flyet hjem satt jeg ved siden av en nordmann. Ingen av oss søkte blikk-kontakt, og på en sju timers flytur vekslet vi knapt et ord. Vi hadde vel begge nok med oss selv.

Artikkelen ble først publisert i Dagbladet 15. sept. 2017
Tekst: Kristine S. Sødal, generalsekretær i Strømmestiftelsen
Foto: Øystein Venås Sørensen