Verdien av en vertsfamilie
Familien er en av de mest sentrale byggesteinene i det nepalske samfunnet. Det er det mange grunner til. Nepal er ikke en velferdsstat, hvor staten sørger for å dekke innbyggernes behov, og nettopp derfor er man avhengig av familien for å ha et så godt liv som mulig. Storfamilien bor sammen, både brødre og søstre og sønner og døtre og besteforeldre. Bor noen langt unna, snakker de med hverandre hver dag gjennom facetime eller telefon. I korte trekk – familien betyr alt, og uten familien har man så og si ingenting.
At en familie åpnet hjemmet sitt for teammaten min Christine og meg, to vilt fremmede fra andre sida av jorda, på den måten, er rett og slett rørende og veldig inspirerende. Vi ble tatt imot med åpne armer, og umiddelbart behandlet som en del av familien. Å tilpasse seg hverandre gikk overrasskende greit! De var utrolig forståelsesfulle og tålmodige når det gjaldt språkutfordringer. De strakk seg langt for å gjøre oss tilfredse, både når det gjaldt mat, rutiner og å inkludere oss i opplevelser, høytider og feiringer. De feiret til og med jul for første gang, for vår skyld.
«Christine og Nora gjør ting de ikke kan» høres litt ut som er tv-serie, men sånn var det altså. Innenfor familiens trygge rammer fikk vi utfordret oss selv, og prøvd ut ting vi ikke hadde gjort før. Blant annet å melke kuer, være brudepiker og danse nepalsk dans i parken (du kan tro at dette var et stykke utenfor komfortsonen!).
Høytider, markeringer og brylupp er både gøy og spesielt å være med på, men noe av det jeg satt mest pris på ved hverdagslivet i min nye nepalske familie, var matlaging og alt det innebar. Dette fordi en så stor del av dagliglivet der dreier seg om mat. Mat er også tid for samhold. Jeg likte å gå på markedet for å kjøpe grønnsaker, å lage maten, enten det var på bålet eller på komfyren inne, og å spise den sammen. Å lage «norsk» mat, og få vise fram noen av våre mattradisjoner. At det tok 3 timer å komme seg inn til byen for å skaffe smør til kanelbollene. Den hellige tekoppen vertsmor serverte oss hver eneste morgen, med nymelka melk fra bestemors kuer.
I Nepal er det ikke så vanlig å klemme hverandre, og det er heller ikke så vanlig å vise følelser. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen vi dro fra vertsfamilien vår. Vi visste jo at familien hadde blitt glad i oss også, men dette var kanskje første gang følelsene virkelig kom frem. Vertsmoren vår gråt i strie strømmer, og klemte oss som om hun aldri ville slippe. Jeg gråt, Christine gråt, alle i familien som hadde kommet for å si farvel til oss gråt. Det var et kaos av følelser! En minnerik og følelsesladet dag jeg alltid kommer til å bære med meg.
Jeg gleder meg SÅ masse til å få se og klemme min nepalske familie når verden igjen tillater det. Frem til det – pheri bhetaula, eller på gjensyn!
